Ligger her og prøver å få sove. I kveld er det umulig. Igjen. Du fyller hodet mitt og tankene mine så sterkt at det faktisk kommer trillende noen tårer ned på hodeputa. 7 år tilbake. Det som skulle være en fin familietur til Kreta. Jeg skulle komme hjem med en suvenir til mormor og en suvenir til bestefar. Jeg skulle sove over i mormorhuset, i storsenga, i midten. Jeg skulle hjem til det beste jeg hadde.
Jeg husker turen denne uka sent i august 2005 akkurat som om det var i går. Jeg husker at du ringte meg da vi var ved bassenget. Jeg hadde akkurat drukket en barnedrink i baren ved bassenget og skulle til å hoppe i bassenget i det mamma spurte om jeg ville snakke med «bæffar». Selvfølgelig ringte du for å høre om vi hadde det bra. Og selvfølgelig ville du snakke me «Daisi di», så snill og omtenksom som du alltid var. Jeg skjønner ikke hvordan jeg husker disse detaljene. Jeg bare husker det. Og jeg kommer aldri til å glemme det. Jeg, egoistisk som jeg var, var kjapp i samtalen og fortalte at jeg skulle i bassenget og at jeg skulle ringe neste dag. Herregud. Det er dette som er det verste og som gjør mest vondt. Hvorfor jeg ikke satte av 5 minutt til å snakke med deg. Hvorfor jeg var så egoistisk. Du hadde jo lært meg det stikk motsatte. Bry seg om andre. Tenker på hvorfor jeg ikke lyttet til deg. Du lyttet alltid på meg. Du var ikke bare bestefaren min. Du var som en pappa, en bestevenn, en støttespiller. En som hadde svar på alt.
Herregud. Unnskyld om dette ble dumt, teit eller rart. God natt... ♥
